Var redd i dag morges at jeg hadde mistet all piff jeg har jobbet meg opp de siste ukene, men tror jeg har klart å dra meg litt opp og ut – og så lenge jeg tror det, så lover jo det godt. Det var en melding fra en venn som dro meg ut av sengen tidlig ettermiddag for å komme meg på trening, og det var staheten i meg – siden jeg VET trening er den beste medisin – som gjorde slik at jeg ble med. Når jeg ligger i sengen hele dagen er det ikke fordi jeg er et b-menneske – her i huset er det opp klokken 8, i helgene – og det er sove-lenge luksusen jeg får til…

Har ekstreme mood-swings når det gjelder møtet i morgen – og ja, hei, det hadde jeg glemt …jeg fikk nytt møte! Ett skritt nærmere… Men ja, igjen, humørsvigninger – og selv om jeg vet alt er bra, perfekt, passer, jeg vet innerst inne at jeg kan, og jeg kan bedre enn bra …..så er det noe inne i meg som snakker imot alt. Og det er så slitsomt.

Det er en luksus man ikke vet man har før man ikke har det lenger. Det kan virke banalt for den som aldri har opplevd det, og det er vanskelig å forklare. Det er mer enn å være trøtt, lat, ha monday morning blues…

Det er en evig kamp mot en stemme i hodet. Det er å våkne om morgenen og med èn eneste gang finne frem krigeren i seg, som må bestemme seg for at “i dag SKAL bli en fin dag! Jeg SKAL være sosial, utadvendt, og kose meg”… ikke alle dager går det, og gud så energitappende det er! Å hele tiden jobbe mot seg selv, og det går iallefall med meg også mot all logikk og det jeg vet innerst inne.

For innerst inne vet jeg at jeg kan. Jeg har vokst opp med venner og familie som tror på meg, bryr seg om meg, og som fortsatt er rundt meg som støttepilarer i livet mitt. Da er det ekstra frustrerende at, på tross av dette, skal jeg la meg styre av en dum stemme i hodet som ødelegger selvfølelsen, selvbildet og troen på meg selv!

Det er en kamp hver dag. Og i morgen skal jeg slå stemmen i hodet med et fjell, jeg SKAL få den nye jobben som jeg VET er flott for meg, og som jeg VET jeg kan være brilliant i!

Wish me luck?

TING JEG IKKE KAN!

Og for tiden føles det ut som det er flere enn det er, men heldigvis er jeg der hvor jeg ser lys i enden – det er bare å utfordre seg selv, så ofte man selv kan. Jeg presser meg selv til det meste, avhengig av dagsform naturligvis. Noen dager gjelder det ikke mindre enn å komme seg ut av huset, andre dager litt mer nye ting. Som for eksempel…

Svare på mailer fra venner av venner. Alle har nemlig fått det for seg at de skal finne mann til meg, så nå …ja, de står ikke på døren lenger, men de renner inn!

Heter det facebook-dating? Jeg kaster meg hodestups i det!

…or do I believe in myself?

It’s just a matter of perspective. I decided I most certainly believe in myself! What have you decided on?

Det er vanskelig å fortelle om situasjonen, men desto viktigere! De trenger å vite, de vil vite, for de ser uansett at ikke alt er greit – så godt kjenner de meg.

Så fikk jeg disse ordene…

She can deal with stress and carry heavy burdens.

She smiles when she feels like screaming and she sings when she feels like crying.

She cries when she’s happy and laughs when she’s afraid.

Her love is unconditional.

There’s only one thing wrong with her – she forgets what she’s worth.

Kjenner du deg igjen?

De forstår oss. Thank heaven for friends!

Tok på meg bind for øynene og slettet alle gamle innlegg (unntatt rabbithole – viktig poeng skrevet ned der!) – jeg vil gjerne se tilbake i tid, men når hjertet er stengt og brillene grå begynner hjertet fort å gråte når jeg ser tilbake. Det kan jeg nok gjøre, men bare når jeg er klar for det. Alt surrer uansett rundt i hodet til alle døgnets tider…

For tiden, før i tiden, og egentlig mellom disse episodene jeg tenker på – ja, stort sett hele livet, med unntak av små øyeblikk jeg nesten har glemt – har jeg vært syk uten å være syk. Som det virker som for de som har vært heldige å unngå denne syken.

Dette skal ikke være en blogg om tristhet, grå dager og depresjon – men om veien tilbake. Denne gangen har jeg bestemt meg for at jeg vil finne veien ut, for godt! Det blir en lang reise, og da jeg stod i butikken, alene og følte meg alene, og lette etter dagbok, fant jeg heller ut at jeg ville gjøre det her, på jadeaday. Alene er det vanskelig, men sammen er vi sterke, og selv om jeg sannsynligvis er alene her, så er det iallefall plass til flere.

Så da skriver jeg. Om fine dager og fine ting.